Stig Erik Thoreby Jensen – Personlig Blogg og Profil

«Dine nåværende omstendigheter bestemmer ikke hvor du kan gå, de avgjør bare hvor du starter.»

Stig Erik Thoreby Jensen

Et biprodukt av en sivilisasjon i forfall.

«Dine nåværende omstendigheter bestemmer ikke hvor du kan gå, de avgjør bare hvor du starter.»

Et biprodukt av en sivilisasjon i forfall.

Er julenissen resultatet av en sopp-psykose?

Robert Gordon Wasson, en etnomykolog, og antropologen John A. Rush har undersøkt sopp, spesielt fra et religiøst og rituelt perspektiv, samt deres psykotrope egenskaper. Begge konkluderte med at Amanita muscaria-soppen er nært knyttet til julefantasien.

For flere hundre år siden fant man ut at vintersolvervseremonien til urfolkene ved Nordpolen, spesielt Koryakene i Sibir og Kamtsjadalene, hadde likheter med forrige århundres julaftenstradisjoner.

I de arktiske urfolksamfunnene var vintersolvervet, som inntreffer 21. desember, en seremoniell og festlig dato. Ritualene ble ledet av sjamaner som samlet Amanita muscaria-soppen, også kjent som fluesopp, som har kraftige hallusinogene egenskaper.

Amanita muscaria er slående og karakteristisk i utseende, med sin røde hatt med hvite prikker. Den vokser på bakken nær trær som bjørk og furu. For urfolkene i nord var disse trærne livets trær, navnet var relatert til deres store høyde. Derfor var stedet hvor fluesoppen vokste et sted av spesiell verdi.

Toxiziteten til Amanita muscaria når den inntas er høy, så før bruk måtte de dehydreres på greinene av furutrærne. Et annet alternativ var å legge dem i sokker og spre dem over ilden, et bilde som likner juletradisjonen med å henge julestøvler over peisen.

I tillegg var reinsdyr til stor hjelp i å redusere sopptoxisiteten, siden de kan spise Amanita muscaria uten å lide av dens gift. Derfor ble urinen til dyrene brukt, siden de allerede hadde filtrert ut de skadelige komponentene fra soppen, men fortsatt beholdt dens hallusinogene effekter.

Etter at sjamanen hadde inntatt soppene eller drukket reinsdyrurin, begynte hallusinasjonene og reaksjonene på amanita, som følelser av glede, trang til å synge, eller økt muskeltonus, så fysisk anstrengelse var lettere å utføre.

Legenden sier at sjamanene under sine turer klarte å se samfunnets fremtid, de kunne forvandle seg til dyr og fly mot Nordstjernen for å søke kunnskap å dele med resten av folket. Ved slutten av deres hallusinogene opplevelse, vendte de tilbake til gruppen i sin jurte (boligtypen typisk for innbyggerne i regionen på den tiden) og møtte samfunnets viktige menn for å starte solvervsseremonien, i tillegg til å dele sine visjoner med samfunnet.

Sjamanenes psykotrope reiser antas å være relatert til ideen om at julenissen reiser med sin slede og reinsdyr gjennom himmelen for å levere gaver. Gaven gitt av sjamanene var kunnskapen soppen ga dem, i tillegg til å dele deler av den blant de tilstedeværende.

En annen likhet med julefantasien er at inngangen til jurtene var et hull i taket, siden hoveddøren var dekket av snø. Så sjamanen gjorde sin entre nedstigende fra husets høyeste del, lik julenissen som kommer ned gjennom skorsteinen.

Klær er en annen likhet, siden for å ære Amanita muscaria kledde sjamanene seg i røde og hvite klær, og for å beskytte seg mot snøen brukte de store støvler av reinsdyrskinn som med tiden ble svarte.

Med tiden endret denne sjamanistiske arketypen seg, og det sies at med druidenes reiser spredte denne tradisjonen seg til Storbritannia. Deretter, gjennom kulturell utveksling, ble den kombinert med germanske og nordiske myter som relaterte eventyr som de til Wotan (germansk gud), Odin (hans nordiske motpart) og andre guder, som reiste i løpet av vinternattens solverv, jaget av demoner i en slede trukket av en åttebent hest. Det ble sagt at et spor av rødt og hvitt blod falt fra sleden og at hestene skummet hvitt skum til bakken, hvor amanita-soppene ville dukke opp året etter.

Over tid relaterer kristendommen juletradisjonen til den 4. århundrets tyrkiske biskopen, Sankt Nikolas av Bari, som også inspirerte karakteren julenissen, siden han pleide å gi gaver til de trengende, spesielt til barn.

«En munter, leken og samtidig realistisk julenisse» var oppdraget Coca-Cola ga illustratøren Haddon Sundblom i 1931. Dermed ble dagens bilde av julenissen skapt.

Således har Amanita muscaria-soppens kraft preget julehistorien til i dag. Ritene rundt datoene nær desembersolvervet er bevart til i dag, med klare modifikasjoner, men soppene forblir til stede gjennom juledekorasjoner og design som forbinder oss med hundrevis av år med tradisjon.

Kilde: https://www.ffungi.org/blog/the-influence-of-hallucinogenic-mushrooms-on-christmas

Abonner på nyhetsbrevet?

Legg inn en kommentar